Flofjellveien
For å komme til dette mesterstykket av ei ferdselsåre mellom to bygder kjører en til Hellesylt, videre frem Synnylvsbygda som består av fleire små grender. Flofjellsveien er ei gammel ferdselsåre mellom Synnylven/Hellesylt i Stranda kommune og Flo i Stryn kommune.
Komunen har tilrettelagt parkeringsplass, informasjonsskilt og satt opp et bygg som innehar toalett og overbygd rasteplass.
Frå parkeringa er det ei lita stigning fram til første grinda. Det er ikkje problemer å ta seg fram hverken til fots –på sykkel eller med barnevogn. Veien innover er gruslagt og går langs Nedstevatnet fram til Nestevassætra videre inn til brua ved Stigholvatnet. Herfrå er veien smalere med fint oppmurte murer som er mosegrodde, godt farbar med både vogn og sykkel. Smaleste partiet er ved Stegolen. Om en vil prøve fiskelykka er det mulighet for å kjøpe fiskekort -eg snakka med en lokal (mulig grunneiger) han kunne fortelle at det er fin Ørret i vatnet. Langs Nedstevatnet er det satt opp benker og bord. Det er beitedyr i området så pass på å lat att grindene.
Historia om vegen finn en på ei oppslagstavle ved Stegholen- og eg siterer herfrå: “Vegen er omlag 10 km og vart nytta til driftetrafikk frå møre med kyr og hestar, det var her ruta gjekk over fjellet ned til bygda Flo, over Oppstrynvatnet og over Jostedalsbreen og til Austlandet. Folket på gardane Vollset og Brekke sokna fram til 1848 prestegjelda i Innvik og Stryn og var av den grunn nødt for å nytte Flofjellvegen som kyrkjeveg og til offentlige ærend. Ellers ble den da nytta til handelsveg, postveg, turistveg og friarveg.”
Fylkesgrensa mellom Møre og Romsdal og Sogn og Fjordane går i Stegholen midt på Stegholsvatnet. Dette er markert med en grensestein. Her i Stegholen er det eit ope hol opp gjennom fjellet, det er godt å sjå at det blir brukt til å krype gjennom, noko som sikker er spennende for unger. Det er her vegen er på det smaleste med steile fjellet på eine sida og rett i vatnet på den andre. Det må ha vert eit slit og ei utfordring å bygge dette veistykket. Imponerende og mange tankar gjer en seg når slike intrykk sanses.
Når så dette imponerende veistykket er i akttatt og pasert kjem en fram til dei første sætrene mot nord tilhøyrande dei øvste gardane på Flo som vert kalla Oppigardane, dette fordi det skil med gardane – nede og oppe i bygda. Sætrene til dei nede i bygda -Nigardane ligg lengst sør og bak Skihytta. Det er altså eit skilje mellom desse to setervangane.
Min tur i dag stoppa ved Skihytta som ligg på 535 moh, og ved munningen på Ångelsvatnet. Denne hytta har ei lang historie -er gammal og har vore flytta flere ganger og vart reist her i 1922. Den har vore brukt til overnatting for veiarbeidar på Flofjellsvegen, om vinteren til skitevling, dans og anna moro. Det er grunneigarane på Flo som eig, driv og vedlikeheld hytta. Veien herfrå og ned til bygda Flo er god traktorveg men bratt. Eg gjekk ikkje bortom sætrene som ligg bak skihytta.
Å, sitje her – nyte stillheta, høyre fuglane, klukking frå elva som sakte renn forbi og «suse» oppe i fjellsida av større elver som renn utfor er heilt fantastisk. Ta turen, nyt naturen, beundre det arbeidet som er gjort, tenk det slitet og dei arbeidstimane som er lagt ned for å gjennomføre desse ferdselsårene som vi har mange av i dette landet.
